Min historie, dag for dag..

Dag 1

Etter lunch på jobben fredag 26. november ble magen min rar og hard.  Da tenkte jeg at jeg skulle gå tidlig og ta meg en rusletur.

Før klokka to gikk jeg på do og oppdaget at jeg hadde blod i urinen.  Skjønte noe var galt og den redselen jeg følte da var ubeskrivelig.  Alleen legesenter var stengt og jeg måtte på Narvik legesenter.  Der ville de at jeg skulle kjøre opp på sykehuset, men det blødde så mye at ambulansen måtte hente meg.  Tre ganger satt båra fast i trappeoppgangen.. det var grusomt.

På sykehuset stod hele staben klar og jeg ble raskt undersøkt før jeg i hui og hast ble kjørt opp på operasjonssalen.  De måtte ta katastrofe keisersnitt.  Tre måneder før hun egentlig skulle ut måtte de prøve å redde henne.  Jeg hadde total morkakeløsning som på latin heter Abruptio Placentae.  Det det betyr er at jenta mi var uten oksygen og næringstilførsel altfor lenge, og jeg hadde det vist ikke så bra stelt jeg heller.. 

13-14 stykker jobbet med jenta mi kontinuerlig.  Hjertet var stoppet da de tok henne ut men de satte det i gang igjen ved hjelp av adrenalin. Mens vi ventet på legeteamet fra Bodø hadde vi nøddåp og sykehuspresten kom og holdt den.  Det ble en sånn høytidsstemning inne på operasjonssalen idet alle helsearbeiderne i hvite og grønne klær stod og sang Altid freidig.

For meg virket det som at tiden raste av gårde og at tiden fra hun var født til hun ble tatt til Bodø gikk kjempefort.  Det var grusomt å se henne dra fra meg.  Før hun dro fikk jeg lovt å stryke henne på hånden, nesten det eneste som stakk opp fra alle varmeteppene de hadde oppå henne.  Da jeg strøk henne på hånden snudde hun seg etter meg og jeg innbiller meg at det var lukten av mamma som var kjent for henne.

Senere på kvelden hadde jeg masse besøk av venner og kjente.  Til og med barnefaren kom innover til Narvik selv om jeg ikke hadde hatt kontakt med ham under svangerskapet.

Dag 2

Lå og ventet og ventet på å komme meg nedover til Bodø.. Jeg måtte vente på ledig fly, og siden jeg var "frisk" kom jeg ganske langt nede på prioriteringslisten.

Mamma ble med meg nedover på flyet, og jeg ble kjørt opp på barsel på NSS.  Etterhvert fikk jeg endelig komme ned og se dattera mi.  Jeg ble kjørt ned i senga mi siden jeg ikke klarte å gå selv ennå.  Hadde prøvd litt men holdt på å svime av etter fire-fem minutter.

Det ble et følelsesladet møte, jeg gråt og bad Fadervår.  Hun lå koblet til en masse ledninger og apparater og hun var ikke frisk.  Kritisk dårlig sa de - og de forklarte og forklarte for jeg hadde masse spørsmål.  I det fjerne husker jeg ei jente hvisket at hennes lille gutt hadde vært 650gr da han var født og han var utenfor fare.  Det trøstet meg senere men med det samme gikk det ikke inn.  Vi fikk nemlig ikke vite noe om de andre som lå der, men vi måtte spørre selv.  Inne i kuvøsen lå den lille jenta mi, bitte lita, 1315 gram - stor for alderen men så syk så syk...

På kveldet fortalte overlegen om hennes tilstand og han var så dyster at jeg hatet mannen !  Heldigvis var personellet på barsel så utrolig fine mot oss, ellers tror jeg at jeg hadde tørnet der og da.

Dag 3

Dagen startet med at jeg klarte å komme meg i rullestol og så bar det rett ned på prematur- avdelingen.  Tilstanden nå var at hun hadde ubalanse i kalium/kalsium/ + salt.  Hun var fremdeles stabilt dårlig.  På grunn av ubalansen fikk hun dobbeltslag i hjertet sitt så hun fikk medisin for å roe hjertet.  Det så ut som at hun reagerte godt på denne medisinen.  Verdiene i blodet gikk ned fra 8 til 4 og det var positivt.  Det som var negativt var at hun var veldig slapp, det så vi på at hun ikke reagerte på å bli snudd eller da hun fikk slange ned for sondemating.  Hun hadde fått det jeg hadde klart å tyne ut av morsmelk (jeg hadde heldigvis begynt å pumpe meg allerede i Narvik, så melka satte til for fullt)

Av andre positive ting var at hun tisset godt og det hjalp henne i å takle all medisineringen i tillegg til at vi da visste at nyrene var ok.

Jeg ba og ba der jeg satt, og prøvde å synge sanger til henne.  Jeg bad Stian dra på byen for å kjøpe ei sangbok som jeg kunne ha og synge fra.  Var allerede innstilt på at jeg kunne bli værende i Bodø noen måneder.  Håpet på at det skulle gå bra til slutt torde jeg ikke slippe.

Dag 4

Kalium og kalsium er mer stabilt i dag og hjertet har bedre rytme.  Men hun er så slapp så slapp og de var bekymret for det.  De tok ultralyd av hodet og mage samtidig som de tok blodprøver for å stikke minst mulig i henne.  Reaksjonene var dårlige så det var det de jobbet med.  Selv klarte jeg å melke 50 ml, og jeg fikk masse skryt og var kjempekry.  

Satt hele dagen og sang sanger til henne og pratet til henne.  Fikk også lovt å pusle litt med henne, holde på hodet og i den lille hånden.  Premature barn skal ikke strykes for de har så tander hud.

Dag 5

 I dag skulle de teste år 2000, dermed skulle de ta strømmen.  Jeg ble nærvøs for at det plutselig skulle svikte en generator for uten strøm kan ikke noe av det som den lille jenta mi var koblet til fungere.

Heldigvis hadde de tatt sine forholdsregler - men det hjalp ikke jeg var alikevel nervøs.

Denne dagen hadde hun normal hjererytme, fin balanse i blodet og hun pustet mer og mer selv uten hjelp av respirator.  Hun fikk 4 ml melk i hvert måltid, det vil si 50 ml i døgnet. Hun hadde mye slim, men det skulle være normalt når de små lå med respirator.  Denne dagen hadde hun også bevegelse i armer og bein, i det hele tatt mye positivt.

Dagens nedtur var at de hadde oppdaget hjerneblødning på ultralyden - hvor stor og utfall viste de ikke.

Fortsatte med å synge og be for henne.

         Dag 5

Natta var rolig for oss begge - fikk en og en halv time med henne helt for meg sjøl og det var godt og fredelig.

Hun fikk klyster for å få ut bek, og det kom litt men ikke mye.  Det virker som hun ikke tåler melk lengre for alt hun fikk kom bare opp igjen.  Det vil si at hun må få all næringen intravenøst. 

Morfar har skrevet et nydelig dikt til henne, fikk det sent nedover på fax og har hengt det på kuvøsen.

Hun hadde øynene åpne et lite øyeblikk så jeg fikk se øyenfargen, mørke blå.  Fikk også høre på hjertet hennes i mikroskopet, hjertet banker litt fort siden hun får solarium og er litt febervarm.  Hun regnes nå for stabil.   Det ser desverre ut som at hjerneblødningen har gjort noe med beina hennes - men det var jeg innstilt på å takle.

Dag 6

Klokken åtte om morgenen endret tilstanden fort til det værre... fikk vite det tidlig på dagen at det ikke så ut til å gå bra.

Stod ved kuvøsen hele dagen og gråt og gråt- Stian gråt sammen med meg.  Overlegen og sykepleieren stod sammen med oss mesteparten av tiden.

Jeg fikk ringt hjem og fortalt den dårlige nyheten og foreldrene mine hev seg på første fly nedover til Bodø.  I femtiden fikk jeg valget om jeg ville at de skulle slå av respiratoren - min livs tyngste avgjørelse - men jeg kunne ikke tenke på meg selv.  Margot's ve og vel måtte komme i første rekke - det ville ikke være rettferdig mot henne å holde henne kunstig i live.  Hun var på dette tidspunktet hjernedød og kroppsfunksjonene sviktet en etter en.

Jeg fikk ha henne ute av kuvøsen de syv siste timene.  Da satt jeg som dere ser på bildene i  en stol med jenta mi intil brystet mitt.  Minneordet beskriver hva jeg følte da.

Klokken tolv slo de av respiratoren, en time pustet hun selv mens hun sovnet sakte inn.  Fem over ett hadde den lille jenta mi forlatt meg.

Savner henne sånn !