Fra Morfar:

il Margot som ble født 26.nov 1999 kl. 14.35 og veide 1315g. Ble døpt samme dag kl. 17.00.

Du til seier gjennom dåpen,
fra et lite frø med Gud
skal du vokse og få leve,
du i sannhet bli en brud.

Sterke krefter bærer livet,
vet at valget ei er ditt
bønn og tanker følger deg og mamma
til den seier som er deg gitt.

Født med smerte og med uskyld
skal du kjempe for ditt liv
må du leve og få vokse
fra det i dag det lille siv

Hvert minutt og denne timen
vil det håpet følge deg
og kan gi deg nok av krefter
som kan hjelpe deg på vei.

Morfar

Fra Mamma:

Først var du inni meg
trygt og godt
Så løsnet noe inne i mammas mage
og du måtte ut så brått

iI flere døgn har du svevet
mellom her og himmelen
Jeg trodde gud ville ta deg
opp til sin trygge favn

Hver time som går føles det bedre
men veien igjen den blir lang
Mamma skal ta vare på deg,lille vennen
du skal aldri føle noe savn.

Livsveven

Ikke før veven har stilnet
og skyttelen sluttet å gå
vil Gud trekke teppet til side
og la os riktig forstå.
At også de mørke tråder
som de lyse bånd, var
helt nødvendig for mønsteret
i Mesterens mektige hånd..

Ukjent

Føtter

Det hender du blir lei
fordi jeg er så liten
jeg setter merker alle steder
og gjør deg ganske sliten

Men for hver dag blir jeg større
ja, en dag blir jeg stor
og alle mine avtrykk
blir bare svake spor

Her er mitt lille avtrykk
så du kan huske og forstå
hvor søte føtter jeg hadde
den gang de var små.

Fra Tante Konny:

Til lille Margot.
En liten solstråle,
er dratt sin vei.
Hun kjempet så tappert,
på livets harde start.
Lille venn,
Måtte reisen gå bra,
og Gud deg i møte,
med åpen favn.
Jeg vil deg minnes,
og hedre ditt navn.
Mine tanker går dil deg,
og din sørgende mamma.

Konny

Fra en som tenker på oss...
 "Hver en dag, hva skjebnen enn meg sender
fins en trøst, den skal jeg alltid ha:
All ting hviler i min faders hender,
skulle jeg som barn vel frykte da."

 

Spor i sanden

En natt var det en mann som hadde en drøm. Han drømte at han gikk langs stranden med sin Skaper. Ovenfor skyene viste det seg scener, han la da merke til to sett med fotavtrykk i sanden : et par som tilhørte ham selv, og et par til Skaperen.

Når den siste scenen i hans liv var passert, så han tilbake på fotavtrykkene i sanden. Han la merke til at mange ganger på veien i hans liv var det bare et par fotavtrykk.
Han så også at dette skjedde i de vondeste og vanskeligste periodene i sitt liv.

Dette plaget han veldig mye og han spurte da Herren om dette. "Herre, Du sa engang at hvis jeg bestemte meg for å følge Deg, skulle Du gå sammen med meg hele veien. Men jeg har sett at i de vondeste tider av mitt liv, er det bare et sett med avtrykk i sanden. Jeg kan ikke forstå hvorfor Du, når jeg trengte Deg som mest, skulleforlate meg."

Herren svarte, "Min sønn, mitt dyrebare barn,jeg elsker deg og ville aldri forlate deg.Under dine tider med prøvelser og skuffelser, når du bare ser et par fotspor, var da jeg bar deg."

THE DEATH OF A CHILD

Sorry I didn't get to stay
To laugh and run and play
To be there by your side
I'm sorry I had to die

God sent me down to be with you,
To make your loving heart anew
To help you look up and see
both God and little me

Mommy, I wich I could stay
just like I heard you pray
But all the angels did cry
when they told little me to say goodbye

God didn't take me 'cause he's mad
He didn't take me to make you sad
But to give us both a chance to be
a love so presious .. don't you see ?

Up here no trouble do I see
And the pretty angels sing to me
The streets of gold is where I play
You'll come here too, mommy, someday

Until the day you join me here
I'll love you, mommy dear
Each breeze you feel and see
brings a kiss and love from me

ukjent forfatter

Etter 6 måneder skrev jeg dette - som fremdeles er aktuelt: Kjære jenta mi!

Et halvt år er gått
og jeg savner deg så inderlig
Tenker på hva som skulle ha vært
Bebreider meg selv for ikke å se tegnene
Før det som skjdde
Du hadde det så vondt
Kunne jeg bare ha spart deg

Jeg elsker deg så høyt
Ingen kan skjønne hvor mye
Bare de som har opplevet det samme
Ser deg i hvert lite barn jeg ser
To små tenner i en munn
Tårene renner...

Har lyst å rase, skrike høyt
Livet er så urettferdig - ingen skjønner
hvorfor jeg nå, så lenge etterpå har problemer
Skjønner de ikke at jeg har et stort hull i hjertet mitt
Et tomrom som vil bli fylt den dagen vi møtes igjen
Ingenting vil bli det samme
Skal nok lære å leve igjen
Men vil aldri glemme deg
Lille Margot min !

Fra en som har mistet til en annen

Du smiler, men i dine øyne ser jeg sorgen
Du ler, men av tonen i stemmen din hører jeg også gråten
Du blir taus, du har det vondt, men jeg kan ikke lindre smertene dine. Jeg har mine egne
Våre små barn fikk ikke leve.

Jeg snakker om mitt barn, jeg har flere minner
Du har så få
Kampen og traumene er de samme
Det er så urettferdig, selv om det er vondt for begge

Vi vet nå at det er viktig å få skapt noen gode minner
Selv midt i den dypeste sorg
Midt i den medisinske krise
Midt i døden

Jeg har hatt mer tid i mitt sorglandskap
Så jeg ser hvor du går
Jeg ser hvor du er
Jeg går med deg

Lillemamma,9.12.01

"?"

Uløselig knyttet sammen
En familie uten barn
Knuste drømmer
Tomhet Barnet vi delte
Var av vårt blod
Er det derfor vi som barn
Klynger oss sammen Mor klarer prate
Far er så stille
Alene står vi i vårt livs
Største mareritt Hvordan går det ?
Ordene jeg snart hater
Selv om de menes så vel
Hvorfor spør de ikke far Ingen kan forstå
Noen vender ryggen til
Forventningene som stilles
Bryr vi oss nå ikke om Vennskap ble tilbutt fra
Uventet hold
Andre har sviktet
Kanskje av uvitenhet
Mer enn med vilje Tårene har tørket men
Er det bare en
Som forstår at dette
Aldri vil gå over ?